Framveksten av "Den islamske staten" - tidslinje

9. april 2003: Baghdad inntas av amerikanske styrker. President Saddam Hussein og andre ledende medlemmer av regjeringa flykter nordover i landet.

29. august 2003: Lederen for den Iranvennlige organisasjonen Høyesterådet for Islamsk Revolusjon i Irak (engelsk forkortelse: SCIRI) blir drept sammen med 84 andre i en massiv bilbombeeksplosjon i Najaf. Amerikanske og irakiske myndigheter legger i ettertid ansvaret for bombeaksjonen på organisasjonen til jordaneren Abu Musab al-Zarqawi.

13. desember 2003: Saddam Hussein blir fanget og pågrepet av amerikanske styrker nær sin hjemby Tikrit.

17. desember 2003: Den sjiaislamske Mehdi-hæren, til Moqtada al-Sadr, angriper en militærkolonne i Sadrbyen (oppkalt etter Moqtadas far, Mohammed Sadeq al-Sadr) øst i Baghdad.

28. mars 2004: Paul Bremer gir ordre om å stenge den Sadr-vennlige avisa al-Hawsa.

31. mars 2004: Fire amerikanske militære kontraktører fra Blackwater blir tatt til fange og drept av opprørere i Falluja.

2. April 2004: Moqtada al-Sadr gir en preken til sine tilhengere som er svært kritisk mot okkupasjonsmakta etter stengningen av den Sadr-orienterte avisa al-Hawsa.

4. april 2004: USA igangsetter en massiv militæraksjon for å søke å gjenerobre kontrollen over Falluja. Samme dag blir 7 amerikanske soldater drept i et angrep fra Mehdi hæren i Sadr City.

6. april 2004: Mehdihæren tar kontroll over byene Najaf og Kufa.

7. april 2004: Mehdihæren tar kontroll over byene Kut og Karbala.  

12. april 2004: Time rapporterer at "tusenvis av fattige sjiamuslimer fra Baghdads Sadr City har gitt blod og mat til støtte for Fallujah's forsvarere, samtidig som portretter av sjialederen Sadr har blitt båret av demonstranter rundt om i Sunnitriangelet".

26. april 2004: Det Bremerutnevnte Irakiske Nasjonalrådet annonserer at Irak har fått et helt nytt flagg, i lyseblått og hvitt (lignende Israels farger), heller enn det tradisjonelle rød-hvit-svarte panarabiske flagget.

27. april 2004: Det nye flagget brennes av sunniopprørere i Falluja, som samtidig heiser det gamle flagget som et symbol på nasjonal motstand. Også blant sjiamuslimene, spesielt blant tilhengerne av Moqtada al-Sadr, blir det gamle flagget brukt som motstandssymbol.

28. april 2004: Presidenten i nasjonalrådet presenterer det nye flagget, men med en endring i det at den lyseblå fargen har blitt betydelig mørkere.

29. april 2004. Det nye flaggets designer forsvarer ideen på CNN. Det er siste gang flagget nevnes i offentligheten. Ideen om et nytt nasjonalflagg gravlegges i det stille.

1. mai 2004. Forsøket på å etablere amerikansk militær kontroll over Falluja avbrytes på grunn av den massive politiske motstanden krigføringa skapte i Irak. Ansvaret overlates til en nyopprettet irakisk militæravdeling, Fallujabrigaden, ledet av tidligere offiserer under Saddam Hussein. Disse overlater snart våpnene og kontrollen over byen til den irakiske motstandsbevegelsen.

7. november 2004: USA innleder det andre slaget om Falluja, for å gjenvinne kontroll over byen fra motstandsbevegelsen.

23. desember 2004: USA etablerer fysisk kontroll over Falluja, etter at over 107 koalisjonssoldater og rundt 1200-1500 stridende og 800 sivile innbyggere i Falluja er drept. Sentrum for den militære motstanden flytter seg lenger vest i Irak.

30. januar 2005: Iraks første parlamentsvalg gir rent flertall til den sjiadominerte koalisjonen Forente Irakiske Allianse, under ledelse av Dawapartiets leder Ibrahim al-Jaafari. Sunniaraberne boikotter i hovedsak valget, noe som gir en valgdeltakelse på 2 prosent i Anbarprovinsen. Den USA-utnevnte statsministeren Ayad Allawis Irakiske Liste blir kun nummer tre, bak den forente kurderlista, offisielt med 13,8 prosent av stemmene.

3. mai 2005: Leder for Forente Arabiske Allianse, Ibrahim al-Jaafari, utnevnes til statsminister.

19. september 2005: To britiske spesialsoldater, utkledt som arabere, blir arrestert av irakisk politi i Basra etter at de nektet å stanse ved et kontrollpunkt, og i stedet skøyt og drepte minst en politimann. Britiske styrker stormer seinere politistasjonen hvor de to ble holdt arrestert med tanks, og får soldatene unna arrest og straffeforfølgelse.

En talsmann for Moqtada al-Sadrs Mehdihær uttaler at “Det politiet fant i bilen deres var svært bekymringsfullt - våpen, eksplosiver og fjernkontrolldetonator. Dette er terroristers våpen. Vi tror soldatene planla et angrep mot et market eller andre sivile mål.”

22. januar 2006: Den gyldne moskeen i Samarra rammes av et bombeangrep, angivelig utført av personer ikledt irakiske politiuniformer. Sikkerhetsrådgiver for den irakiske regjeringa, Mowaffaq al-Rubaie peker på Abu Musab al-Zarqawi som ansvarlig. Tilhengere av Moqtada al Sadr tror derimot at okkupasjonsstyrkene sto bak.

28. mars 2006: Talsmann for statsminister Ibrahim al-Jaafari, Rida Jawad al-Takki, forteller at USAs ambassadør til Irak, Zalmay Khalilzad, ga beskjed til partilederen i al-Jaafaris Forente Irakiske Allianse,Abd al-Aziz al-Hakim, at George Bush "ikke vil, ikke støtter og ikke aksepterer doesn't Ibrahim Jaafari som statsminister.

30. april 2014: Parlamentsvalg i Irak. Statsminister Nouri al-Malikis Rettsstatskoalisjon vinner 92 av 328 seter i nasjonalforsamlinga, og blir dermed klart største parti. Den USA- og saudistøttede opposisjonen mot al-Maliki, representert ved de tre kurdiske partiene KDP, PUK og Gorran, og de to sunnidominerte politiske gruppene, Mottahidoon og Al Wataniyah, får til sammen 91 seter.

Rettsstatskoalisjonen kan mønstre et  flertall i parlamentet uten noen av disse ved allianse  med de andre sjiadominerte partiene; sadristene i al Ahrar (34 seter) og al-Fadhila (6 seter), tidligere statsminister Ibrahim al-Jaafaris Tayyar al-Islah (6 seter) og Al Muwatim-koalisjonen (32 seter, inkludert den allierte Ninivehalliansen), dominert av Det islamske Øversterådet under ledelse av Ammar al-Hakim (sønn av Abdul-aziz al-Hakim, som døde i 2011). I tillegg fikk det sunnidominerte partiet Al-Iraqiyah til visestatsminister og tidligere baathpartimedlem, Saleh al-Mutlaq, som i forrige periode samarbeidet med al-Maliki, 10 seter. Samlet har Rettsstatskoalisjonen og disse partiene 180 seter, 15 mer enn det som trengs for å sikre flertall. Valgresultatet gir dermed lite håp for USAs og Saudi-Arabias ønske om en ny regjering med svakere bånd til Iran, og uten al-Maliki.

2. juli 2014: Parlamentsmedlemmene fra de kurdiske partiene og sunnidominerte Mottahidoon og Wataniyah boikotter nasjonalforsamlingen og nekter å dermed å presentere forslag til ny parlamentspresident og president, som i følge grunnloven skal velges først, og være henholdsvis sunnimuslimsk araber og kurder, i protest mot at Rettsstatskoalisjonen og de andre sjiapartiene ikke har presentert noen ny statsministerkandidat til erstatning for al-Maliki.

5. august 2014: En anonym tjenestemann i Iran hevder overfor Reuters at Iran ikke lenger støtter Nouri al-Maliki som statsminister i Irak, og er i så fall er på linje med USA.

10. august 2014: Statsminister Nouri al-Maliki går ut på nasjonalt TV i Irak med direkte kritikk av president Jalal Talabani for å ha brutt grunnloven på to måter, ved først ikke å utnevne en ny statsminister innen fristen 7. august, og ved ikke å utnevne en kandidat som representerer den største parlamentariske blokken.

11. august 2014: Iraks høyesterett fastslår at statsminister Nouri al-Malikis  Rettsstatskoalisjon er den største fraksjonen i parlamentet, noe som impliserer at al-Maliki kan utnevnes til en tredje periode. President Fuad Masum (som tilhører kurdiske PUK, i likhet med forgjengeren, Jalal Talabani som han tok over for 24. juli), ber en annen Haider al-Abadi, som også tilhører al-Malikis Rettsstatskoalisjon, om å danne ny regjering til erstatning for al-Maliki. Sikkerhetsstyrker lojale til al-Maliki sendes ut i gatene i Baghdad.   

Ukrainakonflikten - tidslinje

16. juni 2014: Forhandlingene mellom Ukraina og russiske Gazprom bryter sammen etter at Ukraina nekter å betale gammel gassgjeld. Forsyningene av russisk gass til Ukraina stanses.

7. juni 2014: Kortvarig våpenhvile i Slavjansk for å evakuere kvinner og barn fra kampsonen.

2. juni 2014: Ukrainske kampfly bomber administrasjonsbygg i Luhansk. 

25. mai 2014: Petro Porosjenko valgt til president i Ukraina i framskutt presidentvalg med 54,7 prosent av stemmene og en valgdeltakelse (utenom Krim) på 60,2 prosent.

11. mai 2014: Et stort flertall av velgerne som deltar støtter løsrivelse fra Ukraina i folkeavstemninger arrangert av separatiser i Donetsk- og Luhanskregionene. I følge separatistene var valgdeltakelsen 75 prosent, mens ukrainske myndigheter hevder at kun 32 prosent i Donetsk-regionen og 24 prosent i Luhansk deltok.  

21. mars 2014: Russland annekterer Krim

22. februar 2014: 328 av 450 representanter i Ukrainas Nasjonalforsamling stemmer for avsettelse av president Janukovitsj. Parlamentspresident Oleksandr Turchynov fra det provestlige opposisjonspartiet Fedreland utnevnt til ny president. Janukovitsjtilhengere bestrider lovligheten av vedtaket ettersom grunnloven krever 3/4 flertall (338 stemmer) for å avsette en president.

22. februar 2014: Ukrainas Nasjonalforsamling velger Oleksandr Turchynov fra det provestlige opposisjonspartiet Fedreland til ny parlamentsformann.

21. februar 2014: EU-framforhandlet avtale mellom Janukovitsj og opposisjonslederne lagt fram. Lederen for Høyre Sektor avviser avtalen og erklærer at militsen ikke vil legge ned sine våpen før presidenten går av. Demonstrantene tar kontroll over nasjonalforsamlinga og regjeringsbygningene i Kiev.

20. februar 2014: 6 politimenn og 54 demonstranter drept av snikskyttere på Maidanplassen i Kiev.

19. februar 2014: 1 politimann og 7 demonstranter drept i gatekamper i Kiev.

18. februar 2014: 10 politimenn og 13 demonstranter drept i gatekamper i Kiev.

4. februar: Avlyttet telefonsamtale lekket mellom USAs viseutenriksminister for Europasaker, Victoria Nuland, og USAs ambassadør i Ukraina, Geoffrey Pyatt. I samtalen framgår det at de er enige om at USA nå er "in the play", og diskuterer sammensetning av en ny opposisjonsdominert ukrainsk regjering. De er enige om at den bør ledes av "Yats", (lederen for det konservative partiet Fedreland, Arseniy Yatsenyuk), samtidig som han må snakke med "Klich" (lederen for det liberale partiet Udar, Vitali Klichko), og Tyahnybok (lederen for det høyreradikale partiet Svoboda, Oleh Tyahnybok), "fire ganger om dagen".

26. januar: De opposisjonskontrollerte regionsforsamlingene i de vestlige regionene Khmelnytskyi, Ternopil og Ivano-Frankivsk, forbyr alle aktiviteter og bruk av symboler tilhørende Kommunistpartiet og Janukovitsj' Regionsparti.

23. januar 2014: Demonstranter okkuperer myndighetsbygninger i flere byer i Vest-Ukraina og tvinger den presidentutnevnte guvernøren i Lvivregionen til å underskrive sin egen avgang. USA innfører reiserestriksjoner mot personer i det ukrainske statsapparatet.

22. januar 2014: Tre ukrainske og en hviterussisk aktivist, medlem i UNA-UNSO, drept i kamper ved barrikader mot politi i Kiev.

19. januar 2014: Aktivister fra Høyre Sektor kaster molotovcoctails mot politiet etter at politiet stanser protesttog på vei mot Nasjonalforsamlinga. Opposisjonsleder for det liberale partiet Udar, Vitali Klitsjko, blir sprayet med et brannslokkingsapparat av en av aktivistene når han forsøker å stanse angrepene mot opprørspoliti

1. januar 2014: I Kiev deltar 15 000 og også i Lviv deltar flere tusen i det høyreradikale partiet Svobodas fakkeltog til minne om UPA-leder Stepan Bandera.

11. desember 2013: Visepresident og utenriksansvarlig i EU-kommisjonen, Catherine Ashton, holder appell i Kiev til støtte for de EU-vennlige demonstrantene.

4. desember 2013: Tysklands utenriksminister Guido Westerwelle holder møte med ukrainske opposisjonsledere og holder appell til støtte for den EU-vennlige opposisjonen ved protestleir i Kiev.

3. desember 2013: Det ukrainske parlamentet stemmer ned et mistillitsforslag mot regjeringa fremmet av opposisjonen ettersom Kommunistpartiet unnlater å stemme for forslaget. Parlamentarisk leder for det største opposisjonspartiet, det, konservative partiet Fedreland, Arseniy Yatsenyuk, erklærer ønske om å forby kommunistisk ideologi om opposisjonen kommer til makta.

1. desember 2013: Kamper oppstår når demonstranter forsøker å storme regjeringsbygninger. 53 demonstranter rapportert skadd og 14 må få behandling på sykehus. I følge politiet blir 100 politifolk skadet i sammenstøtene.

30. november 2013: Politiet forsøker å rydde Maidanplassen for demonstranter og begrunner det med at demonstrantene blokkerer transport og hindret arbeidet med reingjøring før jul. Demonstrantene setter seg til motverge, og kaster i følge politiet stein og brennende stokker mot politifolkene. Politiet svarer med å slå løs på demonstrantene med batonger. 17 demonstranter må få behandling på sykehus.

29. november 2013: 10 000 demonstrerer i Kiev med krav om at president Janukovitsj går av.

21. november 2013: Janukovitsj avviser EU-avtale. EU-ledere fordømmer Janukovitsj for det de beskriver som "knebøy for Russland".

2012: Parlamentsvalg: Flertall for Janukovitsjallierte. Russisk får offisiell status

2. august 2011: Ukrainas Høyeste Administrative rettsorgan opprettholder kjennelsen fra appelldomstolen i Donetsk om at tildelinga av "Helt av Ukraina" til OUN-leder Stepan Bandera var lovstridig.  

23. juni 2010: En appelldomstol i Donetsk erklærer tildelinga av utmerkelsen "Helt av Ukraina" til OUN-leder Stepan Bandera lovstridig.

2010: Janukovitsj president med sterk støtte i sør og øst – liten støtte i vest

20. januar 2010: President Jusjenko gir utmerkelsen "Helt av Ukraina" post mortem til OUN-leder Stepan Bandera.

2005: Oransjerevolusjonen: Provestlige Viktor Jusjenko president etter nyvalg

2005: Prorussiske Viktor Janukovitsj president: Demonstrasjoner mot valgfusk